Dagliglivets risiko – Fritidsaktiviteter – Hvilken skade/tap må du tåle fra andre uten erstatning?

24 april 2020

Man sier det er farlig å leve. Personskader kan oppstå mens du sykler til jobb, når du beskjærer frukttrær fra en gardintrapp, padler i kajakk, drar barna på vannski eller faller i alpinbakken.

Dagliglivets farepotensiale varierer sterkt mellom kontorarbeideren og bonden. Sistnevnte er i en aktiv hverdag omgitt av store dyr og maskiner, og/eller støv og ulike kjemiske stoffer. Folk flest er kjent med risikobildet i eget nærmiljø. Men hva skal du tåle fra andre som påfører deg skade? Når kan du kreve erstatning når skade og økonomisk tap oppstår?

Høyesterett fant i 2019 grunn til å behandle hele tre erstatningssaker, som langt på vei har en fellesnevner – dagliglivets risiko. Dommene gir uttrykk for dagens rettslige situasjon.

Den første dommen omhandler Anne som deltok i såkalt «spinningtime» på det lokale treningssenteret. Slike spinningtimer er organisert med en rekke fastmonterte sykler. Midt i sykkeløkten brakk setepinnen på spinningsykkelen. Setet kollapset og Anne gikk i gulvet. Hun ble påført varig skade som blant annet medførte at arbeidstiden ble redusert til 50%. Hun krevde erstatning av treningssenteret til dekning av sitt økonomiske tap. Treningssenteret ble frifunnet i Tingretten, men dømt i Lagmannsretten.

Erstatningskravet bygget på såkalt ulovfestet objektivt ansvar. Partene var enige om at det ikke var utvist forsett eller uaktsomhet fra senterets side. Anne mente imidlertid at det sykkelen representerte en ekstraordinær, typisk og stadig risiko for skade. Det var ikke Høyesterett (HR) enig i. Ulovfestet ansvar rammer ikke det HR betegner som «dagliglivets risiko». Det ble vist til at trening på senter kan utsette brukeren for skaderisiko av forskjellig art og styrke. Det ble videre vist til at faren for brudd i setebolten, basert på foreliggende statistikk, er tilnærmet null. Skadehyppigheten var således forsvinnende liten. HR viste til at trening og fritidsaktiviteter i alminnelighet kan medføre mindre eller moderate skader. Samt at også andre områder av dagliglivet byr på mange helt vanlige risikomomenter som både i art, omfang og hyppighet er større enn risikoen knyttet til bruk av spinningsyklene i denne saken. Vilkåret for objektivt ansvar var derfor ikke oppfulgt. Anne fikk ingen erstatning.

Den andre saken omhandlet et utdrikningslag på RIB-tur i Stavanger. Den kommende bruden Berit hadde over tid slitt med nakkeproblemer og en noe stiv rygg. Hun ble overrasket da venninnene under utdrikningslaget presenterte henne for en tur på fjorden i en åtte meter lang RIB med plass til 12 personer. Det er tale om en båt med oppblåste pongtonger langs sidene, og to store motorer i hekken.  Fartspotensiale på 60 knop.

Før turen orienterte båtføreren om ulike forhold, herunder at personer med ryggproblemer mv. burde sitte bakerst i båten. Berit opplyste ikke om sine problemer, og ble som æresgjest henvist til det fremste setet.

På en ellers rolig fjord valgte båtføreren å krysse den 1 meter høye hekkbølgen etter en lokal ferje. Kryssingen skjedde i relativt stor hastighet (30 knop). Ved slik kryssing løfter båten seg fra vannet før den igjen lander.  Under landingen ble Berit påført ryggskade og havnet på sykehus i flere dager. Berit fremmet erstatningskrav mot båtens forsikringsselskap. Etter runder i ting- og Lagmannsrett, havnet også den saken i Høyesterett (HR).

HR la til grunn at det gjelder et strengt aktsomhetskrav ved kommersiell opplevelsesturisme som i denne saken. Det ble vist til at det nettopp er fart og spenning som gjør at man deltar på RIB-turer. Det ble videre opplyst at rederiet praktiserte et godt sikkerhetssystem med detaljerte retningslinjer. Videre at disse retningslinjene var fulgt, at båtføreren hadde redegjort for skadepotensialet, samt at båtføreren var erfaren med 7-800 tilsvarende turer i området. Ingen regler var overtrådt, og kryssing av hekkbølgen kunne ikke anses som en ekstraordinær risiko sammenholdt med formålet med turen. På dette grunnlag frifant HR båtselskapet. Heller ikke Berit fikk erstatning.

Hva så med ferdsel i alpinbakke? Alpinbakker er erfaringsmessig kilde til en del skader, så vel i skitrekket som under nedfarten. Den siste dommen omhandler en alpinbakke som for anledningen var godt besøkt av danske skiturister. En 17,5 år gammel erfaren alpinist, kjørte ned alpinbakken i svært høy hastighet (mellom 60-90 km/t). På veien kjørte han utfor et heng. I det han kjørte utfor henget var det ikke mulig å se hva som befant seg på nedsiden. På grunn av høy hastighet over hengkanten, lettet alpinisten fra bakken, og kolliderte lenger nede med en 10 år gammel jente som ble alvorlig og varig skadet.

Høyesterett mente alpinistens opptreden objektivt sett fremsto som uforsvarlig, og klart var i brudd med en rekke regler for oppførsel i alpinanlegg. Herunder at du skal kjøre kontrollert og tilpasse kjøringen etter forholdene. Ut fra sin alder og sine personlige forutsetninger, kunne alpinisten også klandres for sin oppførsel i bakken. Hans oppførsel ble av retten ansett som så grov, at han foruten straffedom (betinget fengsel) også ble idømt erstatningsansvar for sin uforsvarlige skikjøring.

***

Dommene viser at du må akseptere ulike hendelser uten erstatning. Men det går en grense. Også i alpinanlegg der man i alminnelighet er eksponert for mange typer uhell og skader.

Kontaktperson

Paul Aakre

Partner/Advokat
Stavanger

958 11 058